Den gang vi kom til verden da
fikk vi en presang,
et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.
Da
la vi alle masker opp til livets strikketøy,
... der vil det
stå i mønstret når vi jukset og vi løy.
Hver maske er
en dag, og hver omgang er et år.
og alt vi gjør og sier i strikketøyet
står.
Og mister vi en maske og lot den rakne ned,
det var kan hende venner
vi aldri mer fikk se.
Noen har et
strikketøy med varme farger i,
det er de gode strikkersker som kjærlighet kan
gi.
Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått,
selv om det av og
til kan virke kjedelig og grått.
Og når vi så
blir eldre da tenker vi som så,
" Hvor mye er tilbake av livets
strikketråd"?
Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,
så tomme
strikkepinner blir korset på vår grav.
Og møter vi St.
Peter som vokter himlens port,
vi gir ham strikketøyet med alt som vi har
gjort.
Da gransker han det nøye og sier,
" kjære barn, her oppe har vi
bruk for en mengde opprekksgarn."
Da vasker
himlens engler vårt garn så reint og hvitt,
de glatter det og ordner det til
det blir knutefritt.
Det legges så på lager, så mykt og fint og
bløtt,
--kan hende det skal brukes til barna som blir født.
Forfatter Tove Ingvaldsen
